Årets 17. mai-tale om raushet og åpenhet i Tønsberg har skapt masse bruduljer. Folk buet, gikk under talen, og er provoserte i ettertid. Saken har blitt rikskjent, og det er levert inn klager til kommunen på talen.
Hva skjedde?
Jeg hørte hele talen, og tenkte vel ikke noe mer enn at jeg synes det var en fantastisk flott tale. Frisk og fin. At den har skapt så mye provoksasjon i etterkant synes jeg først var komisk. Så merkelig. Nå synes jeg det hele er veldig interessant.
Vi har ytringsfrihet i dette landet, og det er helt greit at den brukes i en 17. mai-tale. Selvfølgelig! At talen får folk til å prate, til å kjenne på sterke følelser, til å reflektere over egne oppfatninger om hva nasjonaldagen egentlig betyr i 2015 – det er jo bra.
Er 17. mai en «glad-dag», forbeholdt jubel, tog, is, brus og så lite ubehag som mulig?
Er 17. mai dagen Norge tar fri fra verden og dyrker seg selv?
Er 17. mai dagen vi minnes friheten vår, selvstendigheten vår – og hva det faktisk innebærer av ansvar?
Debatten kan skape bevissthet rundt hva vi egentlig legger i vår egen grunnlov og paragraf 100 som handler om ytringsfriheten.
Jeg synes også den massive motstanden kritikerne til talen møter er interessant. Det er «flaut» at noen kan mislike talen, det går «ikke an» å bli provosert av den og så videre.
Men hvorfor gjør det ikke det? Det kan da ikke være sånn at de som ble provosert av talen føler «feil». Vi har ulike meninger. Det er helt greit, og ikke farlig. Det er kjempefint at vi tar diskusjonen åpent. Trollene sprekker som kjent i dagslys.
Selvfølgelig skal ikke neste års 17. mai-tale hverken sensureres eller «godkjennes». Vi må kjempe hardt for folks rett til å si det de mener – selv om vi selv er uenige.
–
Suzy
by 
